Kronikk: Arbeid som medisin

Stadig mer forskning forteller at arbeid og aktivitet ved sykdom i mange tilfeller fører til raskere bedring og tilfriskning. Særlig gjelder dette ved lettere og moderate psykiske lidelser. Likevel sykmeldes arbeidstakere stadig med beskjed fra legen om å «ta det med ro» og «hente seg inn». Hvorfor?

Kronikken er skrevet av Anja Søberg ved NAV Arbeidslivssenter i Hedmark, i samarbeid med arbeidsgruppen for arbeid og folkehelse i Terningen Nettverk.

Stadig mer forskning forteller at arbeid og aktivitet ved sykdom i mange tilfeller fører til raskere bedring og tilfriskning. Særlig gjelder dette ved lettere og moderate psykiske lidelser. Likevel sykmeldes arbeidstakere stadig med beskjed fra legen om å «ta det med ro» og «hente seg inn». Hvorfor?

Fastlege Jørgen Skavlan sier til Aftenposten i september 2016: «Det er egentlig ingen i landet, med noen små unntak, som ikke kan jobbe noe. Den vanligste grunn til sykefravær er ryggvondt og psykiske plager, og all forskning og erfaring sier at den beste medisinen er å delta i arbeidslivet. Hva gjør vi? Sykmelder og ekskluderer fra det man faktisk trenger.»

Det er all grunn til å ta Skavlan på alvor. Norsk arbeidsliv og samfunn trenger flest mulig hender og hoder i arbeid. Den enkelte arbeidstaker trenger egen inntekt, meningsfulle arbeidsoppgaver der han eller hun får brukt sine evner, tilhørighet til et arbeidsfellesskap og en arena som bidrar til god fysisk og særlig psykisk helse.

Siden den første intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble signert av regjeringen og partene i arbeidslivet i 2001, har norske arbeidsgivere gjort en stor og hederlig innsats for å beholde folk i arbeid. Ikke minst har det skjedd betydelige endringer når det gjelder forståelsen for hvorfor og hvordan man kan legge til rette for ulike behov på arbeidsplassen.

Gjennom god dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og hensiktsmessige tilpasninger og tilrettelegginger, viser det seg at de aller fleste kan klare å jobbe noe, til tross for eventuelle fysiske og/eller psykiske utfordringer. Dette vet arbeidsgiverne, og de gjør en solid innsats for å finne alternative arbeidsoppgaver, arbeidsmåter eller arbeidstider, -alt ettersom hva den enkelte ansatte har behov for. På den måten bidrar de til at mange får muligheten til å delta i jobb, om enn i redusert grad, framfor å sitte hjemme.

Leger og sykmeldere har i noen grad endret atferd gjennom årene med IA-avtaler. Likevel stiller vi spørsmålet om det er nok? Er det slik at fastlegene bidrar til aktivitet framfor passivitet når pasienten ber om sykmelding? Det bør være slik at det tas utgangspunkt i den enkeltes faktiske oppgaver på arbeidsplassen når en vurderer behovet for sykmelding; hvilke av oppgavene kan du fortsatt gjøre, til tross for at du er rammet av sykdomsplager akkurat nå?

Videre er det verdt å merke seg hva folketrygdloven sier om retten til sykepenger. Det er kun der fysisk eller psykisk sykdom gjør at en person ikke er i stand til å jobbe, at en sykemelding skal være aktuell. Samlivsbrudd, konflikt med sjefen, dårlig råd eller slitenhet er ikke egne sykmeldingsgrunner.

Sykefraværet i Norge koster omtrent 65 milliarder kroner i året, så det er et reelt behov for å få sykefraværet ytterligere ned. Her spiller fastlegene en avgjørende rolle. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at legene på mange måter befinner seg i en krevende situasjon, der hensynet til pasientens ønsker ikke nødvendigvis går overens med forventninger og behov hos arbeidsgivere og samfunnet for øvrig.

Vi mener likevel at det er legens ansvar å stille de rette spørsmålene, og å utfordre pasienten på funksjonsevne og muligheter på arbeidsplassen. Slik kan de bidra til at flere deltar i arbeid og aktivitet på tross av sykdom. Det handler om hensynet til den enkeltes helse og tilfriskning, og det handler om det norske samfunnets behov for arbeidskraft.

Jørgen Skavlan mener hundre prosent sykmelding kun bør være et unntak. Vi er enige.