Kronikk om barn og unges tannhelse

Før påske la regjeringen fram preposisjonen om ny kommunereform for Stortinget. Ett av forslagene er å overføre ansvaret for tannhelsetjenesten til kommunene. Dette mener vi vil føre til et dårligere tannhelsetilbud, og vi er spesielt bekymret for tilbudet til barn og unge i distriktene.

Kronikken ble publisert i Dagsavisen 27. april 2017

Claes Næsheim, fylkestannlege i Hedmark, og Ingrid Olstad Busterud, Terningen Nettverk 

Før påske la regjeringen fram preposisjonen om ny kommunereform for Stortinget. Ett av forslagene er å overføre ansvaret for tannhelsetjenesten til kommunene. Dette mener vi vil føre til et dårligere tannhelsetilbud, og vi er spesielt bekymret for tilbudet til barn og unge i distriktene.

I dag er det fylkeskommunen som har det lovpålagte ansvaret for tannhelsetjenesten for barn og unge under 18 år, i tillegg til psykisk utviklingshemmede, eldre og uføre. Denne ordningen har eksistert i over 30 år, og kan vise til svært gode resultater. Gjennom langvarig og systematisk innsats har tannhelsen i befolkningen blitt radikalt forbedret. Ett av hovedprinsippene har vært at alle barn og unge skal ha gode tannhelsetjenester uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av økonomi og sosial bakgrunn. I dag har faktisk over halvparten av landets 12-åringer null hull, og stadig flere 18-åringer kan vise til det samme. Hvordan har dette vært mulig?

Mens det i 1985 var kun én prosent av de undersøkte 18-åringene som hadde null hull, er landsgjennomsnittet i dag over 23 prosent. I Hedmark kan vi faktisk vise til enda bedre resultater, hvor hele 33 prosent av 18-åringene aldri har hatt hull. Dette plasserer Hedmark på topp når det kommer til tannhelse blant barn og unge. Resultatene kommer av systematisk innsats, med spesielt stor vekt på forebyggende arbeid. Gjennom tverrfaglig samarbeid med primærhelsetjenesten, med skoler og barnehager, og gjennom tett faglig oppfølging av alle klinikkene i fylket, har vi klart å gi barna våre den beste tannhelsen i landet. Dette hadde ikke vært mulig uten en sterk faglig regional ledelse, kombinert med effektiv bruk av tilgjengelige ressurser.

Hedmark er ett langstrakt fylke, med spredt bosetning over relativt små kommuner. Og til tross for intensjonene om å få til færre og sterkere kommuner gjennom kommunereformen, har ingen av fylkets 22 kommuner blitt vedtatt sammenslått. Det er derfor ingen av kommunene som kan vise til endret struktur eller større ressurser. Mange av kommunene i Hedmark er derimot preget av små og sårbare fagmiljøer, og dette vil være en spesielt stor utfordring når det kommer til å bevare gode tannhelsetjenester. En uforpliktende rundspørring blant rådmennene i Hedmark viser at det er liten interesse for å overta ansvaret for tannhelsetjenesten. Mange av rådmennene, spesielt i de mindre kommunene, oppgir heller bekymring for framtidig finansiering av tannhelsetjenesten, samtidig som de frykter at distriktene vil slite med å rekruttere og bevare et godt odontologisk fagmiljø. Dette samsvarer med høringssvarene som er oversendt Helse- og omsorgsdepartementet i forbindelse med kommunereformen, hvor et samlet fagmiljø er kritiske til å overlate tannhelsetjenestene til kommunene. I følge blant annet KS, Akademikerne og Tannlegeforeningen vil en slik overføring føre til et differensiert tannhelsetilbud, og en forvitring av det forebyggende arbeidet som har blitt gjort.

Formålet med regjeringens kommunereform er å skape sterkere og mer robuste kommuner som skal sikre gode velferdstjenester til innbyggerne. Tanken er at større kommuner kan få tilført flere oppgaver, og at dette igjen vil føre til mer effektiv ressursbruk. En analyse vi har fått utført av kommunikasjonsbyrået Wikos viser derimot det motsatte. Ved å overføre tannhelsetjenesten til kommunene vil man miste stordriftsfordelene ved dagens ordning. Det vil føre til økt behov for administrasjon og ledelse i hver enkelt kommune, og det vil medføre tap av gunstige innkjøpsavtaler fylkestannlegen har i dag. Ifølge tallene Wikos har kommet frem til, vil en slik omorganisering kunne utgjøre en merkostnad i størrelsesordenen 13–15 millioner kroner hvert år, og det er bare for Hedmark fylke! Det er altså ingen samfunnsøkonomiske gevinster – snarere et tap – som følger med en slik omorganisering. Når vi i tillegg legger til tap av faglig regionalt samarbeid, mindre robuste fagmiljøer og dårligere tjenestetilbud i distriktene, er det lite som tilsier at dette vil være en effektiv reform.